Dette bør bekymre Arbeiderpartiet stort, men også LO og forbundene under LO-paraplyen. Det som bør bekymre enda mer er at nesten 25% av LOs medlemmer velger å avgi sin stemme til Høyre og Frp. Lekkasjen fra Ap går til hovedsak til borgerlig side, og lite til de andre rødgrønne partiene.
Flere og flere LO-medlemmer sympatiserer nå med Høyre og Frp. Dette er en trend som har pågått over lang tid og gjennom mange valg. Nå som vi akkurat har kommet oss over resultatene i fra kommune- og fylkestingsvalget, der Arbeiderpartiet har gjort sitt dårligste valg siden 1924, er det på tide å se på hvorfor LO vender Arbeiderpartiet ryggen, og velger å stemme på andre partier.
– Dette valget har vært en motbakke fra start til slutt, sa LO-leder Peggy Hessen dagen etter kommune- og fylkestingsvalget 11. september. Men hva LO skal gjøre for å snu trenden, det har de ingen klare svar eller løsninger på. Det er nå kun to år til et utrolig viktig stortingsvalg, og LO og Ap kan ikke fortsette å jobbe i en motbakke.
Hvorfor vender LO-medlemmene Ap ryggen?
Det er ikke noe enkelt svar på dette, men en stor del av svaret er at kjernevelgerne til Arbeiderpartiet ikke kjenner seg igjen i politikken, identifiserer seg ikke med det budskapet som partiet presenterer. Og dette har ikke noe med Jonas Gahr Støre å gjøre, en må gå lenger tilbake i tid. En må kanskje gå tilbake til Gro Harlem Brundtlands inntog i Arbeiderpartiet. Da endret partiets politikk seg fra å være et reformvennlig parti, til å bli parti som var mer opptatt av markedet og de rettet øynene mer og mer mot Europa, mot EU og det indre markedet der. På Gro Harlems vakt fikk Norge på plass en EØS-avtale, etter at Gro tapte EU-kampen i 1992. Og det er nå distansen mellom kjernevelgerne til Arbeiderpartiet og politikken til partiet begynner å gå i fra hverandre.
Dette blir mer og mer synlig i tiden som går, selv om Torbjørn Jagland, da han tok over etter Gro Harlem Brundtland, forsøkte å ta Arbeiderpartiet tilbake til slik det var før Gro, med sitt prosjekt «det norske hus», fikk han kort levetid politisk. Jens Stoltenberg tok over, og fortsatte Gros prosjekt og markedstenkning. Selv om også han gikk på en kraftig smell ved valget i 2001, da han ønsket en politikk LOs medlemmer ikke ønsket, og tapte valget, var han tilbake i varmen ved valget i 2005, med full støtte fra LO.
Underveis har Arbeiderpartiet støttet opp om EU-direktiver som fagbevegelsen ikke har ønsket. Og direktivene har kommet på løpende bånd. Selv når LO-sekretariatet var enstemmig imot vikarbyrådirektivet og anbefalte Ap å bruke reservasjonsplikten, valgte allikevel Ap å innføre dette direktivet. Og slik har det vært gang på gang, hver gang LO har bedt Ap om å bruke reservasjonsplikten mot direktiver LO mener er skadelig for Norge og det norske arbeidslivet og samfunnet, har Ap innført disse. Dette har gjort at splittelsen mellom LO og Ap har blitt stadig større. Da hjelper lite at det var fagbevegelsen som startet Ap, når partiet ikke har det samme synet på hva som er best for AS Norge, som fagbevegelsen har. Vi har felles historie, men slik det er nå, er vi i ferd med å vokse i fra hverandre, og denne avstanden vokser for hvert år.
Denne splittelsen, har gjort at mange tillitsvalgte i LO har mistet troen på Arbeiderpartiet, og valgt å engasjere seg mer i andre politiske partier, som Rødt, men også i SV. Mange av LO-medlemmene kjenner seg heller ikke igjen i Arbeiderpartiet, og dermed går stadig flere over til andre partier, også borgerlige partier.
Hva skal til for å snu utviklingen?
Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet har levert på det fagbevegelsen har bedt om i forhold til regler og innstramminger i arbeidslivet. Etter at Jonas Gahr Støre ble statsminister høsten 2021, har de fjernet muligheten til midlertidige ansettelse, gjort innstramninger i forhold til innleie, og innført et forbund mot innleie fra bemanningbyråer rundt Oslo-fjorden, for byggebransjen. Det ene etter det andre av våre krav og ønsker er innført. Dessverre er dette ikke noe som er spennende å ha fokus på for media, ikke sexy nok, og alt dette drukner i alle de problemer den sittende regjeringen har hatt å stri med.
Ser en bort i fra alle skandalene som har vært rundt regjeringen Støre, så er det helt tydelig at velgerne ikke kjenner seg igjen i politikken til Arbeiderpartiet. På mange måter er politikken partiet gikk til valg på i 2021, en politikk som har tatt Arbeiderpartiet mot venstre politisk, men velgerne har ikke oppfattet det slik, etter at det ble regjeringsskifte i 2021. For virkeligheten er at de fleste synes de har fått det stadig dårligere økonomisk under denne regjeringen. Jonas Gahr Støre og hans mannskap har ikke kommet opp med gode løsninger på de krisene som har ridd landet, de har ikke funnet gode og troverdige løsninger på den kraftkrisen vi hadde, på de økte mat- og drivstoffprisene, på renteøkningene og inflasjonen. Samtidig ser man at det blir flere som må stå i matkøer for å få økonomien til å gå rundt, de som sitter nederst ved bordet har fått det vanskeligere. Dette er problemstillinger som mange tradisjonelt forventer at Arbeiderpartiet skal være de beste til å finne løsninger på. Her har partiet ikke prestert, samtidig som staten har tjent uhorvelig mye penger på strøm- og kraftkrisen. AS Norge går som det griner, men regjeringen leverer ikke løsninger som er troverdige for den vanlige innbyggere.
Blant LOs medlemmer er det nok også slik at man ikke kjenner seg igjen i det budskapet Arbeiderpartiet kommer med, det blir snakket for akademisk og for lite folkelig blant Arbeiderpartiet fremste politikere. Når Ap heller ikke har noen vanlige arbeidere blant de som har de fremste vervene i Arbeiderpartiet, mister partiet sin identitet, sin troverdighet og troen på at Arbeiderpartiet har løsningene for folk flest.
Siden Jonas Gahr Støre tok over stafettpinnen i fra Jens Stoltenberg, har oppslutningen om Arbeiderpartiet gått på den ene negative rekorden etter den andre. I meningsmålinger de siste par år, har oppslutningen lagt seg stabilt rundt 20 prosent, og til tider under 20 prosent oppslutning. Langt unna den oppslutningen partiet forventer å få. Dermed bør diskusjonen også gå om han er den rette til å lede Arbeiderpartiet videre. For skal partiet få en oppslutning på godt over 30 prosent igjen, må politikken bli mer gjenkjennbar, de som leder partiet må være mer folkelige, for at LOs medlemmer skal ha tiltro til og ha Arbeiderpartiet som sitt foretrukne parti. Dermed må det bli store endringer i toppen av partiet. Det hjelper ikke at Jonas Gahr Støre er dyktig, når han ikke har tillit blant velgerne. Nå har han forsøkt å snu trenden lenge nok, det er på tide å gi stafettpinnen videre til noen andre.
I tillegg må partiet finne tilbake til sin identitet. Arbeiderpartiet må ta noen skritt tilbake, se på egen historie, for å finne tilbake til vinneroppskriften. Da bør de ha mer fokus på de svakeste gruppene i samfunnet, de nederst ved bordet. Være mer reformvillige, og tørre å opponere mer mot de vedtak og direktiver som kommer fra Brussel. Ser mer til egen befolkning enn til EU. Bruke staten tydeligere i forhold til eierskap og satsing på nye bedrift- og industrieventyr. Være risikovillige. Bruke magefølelsen mer, og tone ned den ensidige beundringen og bruken av råd fra samfunnsøkonomer. Ha en skattepolitikk som gjør at de som tjener mest, også betaler mest i skatter og avgifter. Så må partiet snakke folkelig og få inn flere vanlige folk/arbeidere i sentrale stillinger. Partiet har blitt for akademisk.
På tide med en skilsmisse?
Mange har ment og sagt mye om det nære båndet mellom Arbeiderpartiet og LO, og de mest høylytte kommentarene har nok kommet i fra personer som representerer de borgerlige partiene. Det er naturlig, for når LO og Ap går sammen, blir det en politisk makt de borgerlige tradisjonelt ikke har hatt noe å stille opp imot. Nå som LOs medlemmer i større grad vender Ap ryggen, og velger andre partier, blir denne maktfaktoren stadig svakere. Hvis ikke Ap endrer sin politikk, til å komme sine tradisjonelle velgere mer i møte, vil kravet om en «skilsmisse» også bli mer tydelig blant LOs medlemmer. Hvorfor støtte opp om et parti som ikke fører en politikk som er til det beste for den vanlige innbygger?
For fagbevegelsen bør det være et signal om å stille tøffere krav til Arbeiderpartiet fremover. Ap må endre sin politikk, slik at fagbevegelsen får noe igjen for sin støtte. Uten en stor støtte til Ap fra LOs medlemmer, kan partiet i fremtiden glemme å se oppslutning på over 30 prosent, da vil det sosialdemokratiske partiet lide samme skjebne som mange av søsterpartiene i Europa har gjort, ligge rundt 15 prosent, og bare se på mens de andre partiene styrer landet. Det ser egentlig ut som at Ap er mer avhengig av LO, enn LO er av Ap. Det bør få Arbeiderpartiet til å våkne, og skjønne at de har en behov av en dramatisk endring av sin politikk. Den endringen bør starte på toppen. Nye krefter må trå til.
Til FriFagbevegelse, uttaler Kjersti Stenseng, partisekretæren i Arbeiderpartiet, – I Ap tas det på alvor at færre av LOs medlemmer stemmer på partiet. Ap skal være det tydeligste interessepartiet for vanlige arbeidsfolk. Så det er tydelig at Arbeiderpartiet også er klar over hvor skoen trykker, men foreløpig klarer de ikke å finne løsningene på problemet. Så det er bare å vente i spenning på fortsettelsen. Klarer Arbeiderpartiet å få en voksende tillit blant LOs medlemmer igjen, klarer de å få på plass en politikk og et mannskap som gjør at partiet blir det foretrukne partiet blant arbeidsfolk? Neppe uten å bytte på mannskapet!