Arbeiderpartiet, et parti som en gang representerte håp, fremtidstro og solidaritet, har nå grodd fast på meningsmålingene under 20 prosent. Dette er en krise uten sidestykke i partiets historie, og det skjer med Jonas Gahr Støre ved roret. Til tross for alarmerende tall og et kontinuerlig fall i oppslutning, nekter både partiets ledelse og LO-topper å diskutere spørsmålet: Er Jonas Gahr Støre rett person til å lede partiet? Hvor er selvinnsikten, og hvorfor våger ingen å stille de vanskelige spørsmålene?
Under Støres ledelse har Arbeiderpartiet levert valgnederlag etter valgnederlag. Bortsett fra et lite lysglimt i stortingsvalget 2021, hvor mye av æren lå hos regjeringsslitasjen etter åtte år med Erna Solberg, har kurven vært konstant nedadgående. Støre har ikke klart å bygge tillit, skape tro på fremtidsrettet politikk eller vise at Arbeiderpartiet er det klare valget for norske velgere.
Tillitskrise i folket
Det norske folk har mistet troen på Støre. På spørsmål om hvordan Arbeiderpartiet kan få velgerne tilbake, kommer det få konkrete svar. LO-leder Peggy Hessen Følsvik peker på «manglende klare svar» og at regjeringen ikke har klart å håndtere utfordringene knyttet til dyrtid, renteøkninger og strømpriser. Jørn Eggum i Fellesforbundet erkjenner at medlemmene er frustrerte over manglende resultater, mens Mette Nord i Fagforbundet prøver å avfeie velgertapet som en misforståelse – «mine medlemmer roper ikke på Frp».
Men er ikke dette nettopp problemet? Når Arbeiderpartiet ikke evner å levere løsninger som appellerer til folket, blir det irrelevant hvem medlemmene «roper» på. De peker ikke nødvendigvis på Frp som alternativ, men de peker heller ikke på Arbeiderpartiet som løsningen. De blir sittende hjemme. De blir sofavelgere.
Lederdebatt som ikke eksisterer
I enhver organisasjon, enten det er et parti, en bedrift eller et idrettslag, vil man i krisetider stille spørsmål ved lederen. Hvorfor er dette tabu i Arbeiderpartiet? Når selv ledelsen i LO – som historisk har hatt stor innflytelse i partiet – nekter å diskutere personkabaler, fremstår det som en fornektelse av virkeligheten.
LO-leder Følsvik avviser at partilederens stilling er et tema, og påpeker at «det er landsmøtet som velger partiets ledelse.» Dette kan tolkes som en strategisk unnvikelse av det åpenbare: Partiet trenger en ny kurs, og den kursen krever ofte en ny kaptein.
Når Eggum og Nord i tillegg mener at alt vil ordne seg med litt lavere renter, et lønnsoppgjør og en aktiv valgkamp, virker det nesten naivt. Problemet er ikke bare politikken – det er at partiet mangler en leder som evner å kommunisere den tydelig, bygge tillit og vinne velgernes hjerter.
Politikk uten retning
Arbeiderpartiet har tradisjonelt vært folkets parti, men har i dag mistet grepet om hva folk flest faktisk ønsker og trenger. Renteøkninger, strømpriser og en stadig trangere økonomisk situasjon krever handling og tydelige svar. Når partiet ikke leverer på dette, blir høyresidens «lettvinte løsninger» mer attraktive, uansett hvor lite bærekraftige de er.
Det som gjør situasjonen enda mer alvorlig, er at det finnes alternativer innenfor venstresiden. SV og Rødt vokser, noe som tydelig viser at misnøyen blant Arbeiderpartiets kjernevelgere ikke skyldes høyrevridning, men en følelse av svik.
Tid for selvransakelse
Det er på tide at Arbeiderpartiet stiller seg selv de ubehagelige spørsmålene. Er det Jonas Gahr Støre som skal løfte partiet opp fra sumpen? Er han mannen som kan få velgerne til å tro på Arbeiderpartiet igjen? Hvis svaret er ja, hvor er bevisene for det? Hvis svaret er nei, hvorfor tviholder partiledelsen på ham?
Skuta lekker, og det er fare for at den synker. Men før det skjer, kan partiet velge å bytte kaptein og stake ut en ny kurs. Folkets tillit kan vinnes tilbake, men da må Arbeiderpartiet være villige til å erkjenne feilene sine og gjøre endringer – også i ledelsen.
For hvis ingen tar grep nå, vil vi en dag se tilbake og undre oss over hvorfor ingen sa ifra mens det ennå var tid.
Velgere som tror på fellesskap, rettferdighet og trygghet fortjener et sterkt Arbeiderparti. Ikke et parti som fornekter realitetene og klamrer seg til en leder uten støtte i folket.